Kategorier

Arkiv

Avhold workshoper som tilfører (og ikke ødelegger) verdi

Intervju med Rolf Andreas Schøyen, Devoteam daVinci

 

”Alt som kalles workshops, er ikke det”.

Hva er det de blir i stedet?

”Hvis det er altfor mange deltagere, og altfor mange slides, blir det gjerne til en presentasjon, der lederen selger inn sin versjon av virkeligheten og tillater – i beste fall- et og annet innspill. Det kjennes kanskje bra ut, men det oppnås lite når det blir slik”.

”Tenk på hva det koster når det blir slik. Deltagerne kunne bladd gjennom og lest slidene helt greit på egen hånd, og antagelig på kortere tid. Det går fort et helt månedsverk med til en workshop som egentlig ikke er det.”

Hva skal til for å få til en workshop som er verdt all den tiden?

”La alle deltagere få bidra på best mulig måte. En måte å gjøre dette på er å dele  forsamlingen opp slik til at det alltid foregår bare en samtale,  samtidig som alle får både bidra og stille spørsmål.  Alle trenger ikke å jobbe på alt. Del opp arbeidet og la deltakerne jobbe på en kreativ måte for det de brenner mest for, og gjerne med mennesker de ikke vanligvis kommuniserer så mye med.”

”En utfordrende målsetning som krever den kollektive visdommen til deltagerne. Det kan dreie seg om en kartlegging, beslutning, eller løsning, men gruppen trenger et konkret mål.  Workshops vil i tillegg forbedre forankringen for omstillinger, en bivirkning som i beste fall er uunngåelig. ”

”En veldig godt forberedt fasilitator. Jeg har gjennomført dybdeintervjuer med alle deltagere i god tid før selve workshop’en, og det har alltid vært verdt det. Ikke bare kjenner jeg problemstillingen godt og fra flere synsvinkler, men jeg kjenner også til hvilke sider av saken de ulike deltagerne brenner for.”

Og hva er så gevinsten?

”Tenk deg to ytterpunkter. På den ene siden er en serie workshops som ser ut til å ta lang tid å avslutte, hvor ting glemmes fra det ene møtet til det andre, og hvor det er tilfeldig hvem som møter. På den andre siden er workshops som er målfokuserte, hvor alle deltakere bidrar under emner de brenner mest for.  Deltagerne ser på disse som noe av det viktigste de gjør, ikke minst fordi de tilegner seg kunnskap og kontakter som er viktige i deres daglige arbeid.  Det er jo forskjellen mellom noe som koster langt mer enn det smaker, og noe som gir en enestående gevinst for alle”.

Strukturelle tak i norske akademiske miljø

Et viktig poeng i spalten min om norske akademiske sandkasser mangfoldighet var at jeg mente man trengte “strukturelle grep”.

Dette menes i motsetning til en oppfordring til akademikerne om å simpelthen skjerpe seg. Etter alt å dømme gjør de aller fleste av dem så godt de kan under den strukturen som gjelder.

For et par år siden utga min tidligere arbeidsgiver McKinsey en rapport om Universitetet i Oslo som (naturligvis) var mer omfattende enn mitt innlegg og også – vil jeg tro – basert på langt grundigere undersøkelser.  De anbefalte en lang rekke tiltak som skulle løfte universitetet til verdenseliten.

Jeg ville gjette at få av disse ble fulgt opp.

De fleste organisasjoner har tungt for å omstille seg fordi de forlengst har innebygde forsvarsmekanismer mot endringer. Det er nemlig grunner, som var gode en gang i tiden men som ofte mister gyldighet over tid, til at ting er som de er.

Men nettopp det at organisasjoner har fellestrekk med organismer (eller økosystemer, for å være mer presis) gjør at relativt små grep et sted kan ha store ringvirkninger i hele systemet. Det gjelder å forstå sammenhengen mellom de ulike delene i systemet nok til at man kan velge det rette strukturelle grep.

Mitt utgangspunkt for å gå inn for gjennomgripende endringer i utnevnelse av professorat bygger på følgende premisser:

  • På grunn av sin (relative) selvstendighet blir professorer de mest toneangivende aktørene i et akademisk miljø. Det er ikke å ta for mye i å si at professorene er pillarene som holder et universitet sammen. Skifter man ut alt annet enn professorene, vil universitetet bestå; tar man bort professorene er det ikke noe universitet.
  • Det som skaper et sunt akademisk miljø er ærlig uenighet. Rivaliseringen innenfor akademisk miljøer kan være destruktivt, men det kan også være kilde til nytenking og prestasjon. Motsatt går det galt hvis akademikere går inn for å være enige i mest mulig.
  • Derfor er det mest effektive virkemiddelet for å få til endringer i et universitet å åpne det mer for omverdenen, simpelthen å utsette akademikerne for konkurranse, kritikk, og ikke minst sammenligninger med andre akademikere.
  • Om det fungerer slik jeg forestiller meg, vil det bli uttalt behov for mange andre endringer, som i lønn, finansiering av forskning, stipendordninger for utenlandsopphold, osv. Norske akademikere vil selv kunne artikulere hva de trenger for å hevde seg i internasjonal sammenheng.
  • En beskjeden start med lav risiko er å insistere på at alle akademisk ansatte ved våre universiteter og høyskoler legger ut komplette CVer på nettet. De er ikke bare offentlig ansatte, de er også gitt offentlig tillit for et bestemt fagfelt. Og da gir det bra signal effekt at de må gjøre offentlig rede for sine kvalifikasjoner og arbeid.

Slike innlegg som denne, og den i spalten min, er forhåpentligvis nyttige for debattens skyld, men jeg har ingen illusjoner om at de gir et fullstendig svar.

Det som må til er en ordentlig analyse av faktorene innenfor norske akademiske miljø som 1) virker selvforsterkende, og 2) fører til suboptimale resultater i forhold til samfunnsoppgaven.

Forventede innsigelser om distriktspolitikk

Jeg regner med at mitt innlegg om den samfunnsøkonomiske kostnaden av norsk distriktspolitikk vil få motbør som faller i tre kategorier:

  1. De som med vilje misforstår meg og påstår at jeg vil ha alle nordmenn i storbyer, vil legge ned landbruket, eller hater miljøet.
  2. De som mener at enkelte ting ikke har økonomiske mål.
  3. De som mener at mitt anslag er tatt ut av løse luften og at dette er et mer komplisert regnestykke enn det jeg gir inntrykk av.

Jeg skal ta dette i omvendt rekkefølge.

Kategori 3 har helt rett. Det er et vanskelig regnestykke, fordi man her må beregne alternativkost, ta høyde for at faktorene jeg nevner også påvirker hverandre, pluss det grunnleggende problemet med å beregne en hypotetisk alternativ realitet. Alle estimater av dette slaget blir vanskelig, nettopp fordi de svikter på vitenskapelig grunnlag: det er umulig å falsifisere påstanden. Det eneste man kan gjøre er å krangle om metodikk.

Kategori 2 har et visst poeng, men det holder liksom ikke helt. Enten vi er klar over det eller ikke, setter vi stadig en pris på våre valg. Vi velger å ofre flere hundre liv hvert år fordi vi vil ha biler som kan kjøre over 15 km/t. Vi velger å forurense for vår bekvemmelighets skyld. Det er klart at kroner og øre ikke gir uttrykk for hele verdien på distriktspolitikk, men den gir en viss antydning. Og for skattebetalere som må greie seg med dårligere tilbud for eldre, skoler, helse, osv., er det greit å vite hvor mye av slikt de må avse.

Kategori 1 må tenke seg litt om. Jeg kan tåle å bli misforstått, men det er ofte at det som ser ut til å fungere på kort sikt har motsatt virkning i det lengre løp. Når vi holder visse deler av landet i livet med kunstige og dyre tiltak, går det på bekostning av andre deler. Her mistenker jeg at det er særlig de mindre byene det går ut over. De har kapasitet til å bli større, er attraktive å bo i, men sliter med den mellomfasen de ligger i. Likeledes er det grunnlag for at norske jordbruksprodukter faktisk kan hevde seg på internasjonale markeder med bedre rammeforutsetninger.

Så får vi se hva reaksjonene faktisk blir.

Sykkelruter er noe annet enn bilveier

Å investere i et nettverk for sykler er det man på engelsk kaller en “no brainer”, men fremdeles får ikke Norge det til i noen nevneverdig grad. Og man må jo lure på hvorfor.

Jeg har snakket med flere som burde ha greie på det, og de peker gjerne på uavklarte ansvarsforhold, særlig mellom stat og kommune (fylkeskommunen har per 1.1. overtatt en del av ansvaret fra staten, og det blir det ikke mindre rot av). Staten sender penger til kommuner, som de forventes å bruke til sykkeltraseer, men de synes det er for lite penger og må derfor prioritere biler, og slik står de alle og skylder på hverandre.

Et ordentlig sykkelnettverk tar tid å planlegge, designe, og bygge. Banene skal et stykke vekk fra bilveiene, både av hensyn til sykkelmiljøet og trafikkmønster. Det skal være sammenheng og flyt i det, slik at syklister får egne kryss. Det er med andre ord et eget prosjekt, som krever særskilt planlegging, diskusjon, og ekspertise.

Men dette er ikke den gjeldende mentale modellen. Sykkelfelt bygges som fortau i dag. Når man bygger og/eller utbedrer bilvei, forsøker man etter beste evne å få plass til syklistene. Noen ganger blir det bra, andre ganger blir det trangt, og når det ikke går, overlater man til syklistene å finne ut av det selv.

Og det gjør de jo, men det hele blir dårlig. For der er akkurat på de trangeste områdene det er farligst, dvs. kryss, innsnevringer, tettbebyggelse, osv.

Dette er egentlig et definisjonsspørsmål mer enn noe annet. Syklister føler nemlig ingen spesiell tilknytning til bilveier i det hele tatt. Snarere tvert i mot vil de helst være usjenert av bilder (og bilister gjengjelder den følelsen). Det åpner dermed for at sykkelruter kan legges langs helt andre ruter. For eksempel parallelt med jernbane og trikktraseer, eller gjennom småveier i forstedene. De må ha tilgang til andre veier på enkelte steder, men dette kan forenkles sammenlignet med bilveier.

Prognoser

James Macintyre i The New Statesman ga en rekke prognoser ved inngangen til 2009. Dette er et mer eller mindre tilfeldig valg – mindre tilfeldig fordi han var modig nok til å gi prognoser som var spesifike nok til å kunne sjekkes. Her er de, med mine kommentarer:

  • Gordon Brown will resist calls for a 2009 general election” – dette stemmer, skjønt det er vanskelig å si at han har blitt mer populær av å vente
  • ..the two main parties will have switched positions in the polls, with the Conservatives heading into 2010 languishing below 30 per cent”   Det ble faktisk omvendt av det igjen, med Tory på opp i mot 40% og Labour på 30% ved utangen av året.
  • … unemployment in the UK passing the totemic three million mark.” Nei, arbeidsledigheten flatet faktisk ut i 2009 og er nå på omkring 2,5 millioner.
  • The UK recession will deepen with a series of industrial crises, particularly for the car industry as General Motors goes bust and Vauxhall and Honda pull out of the UK.”  Ved inngangen av 2010 var det tvert i mot tegn til bred styrke i britisk økonomi. Såvidt jeg kan se er både Vauxhall og Honda fremdeles på plass, skjønt de har en usikker fremtid.
  • David Cameron will continue to resist calls to enhance his party’s economic credibility by appointing Kenneth Clarke as shadow chancellor“. Nei skyggestatsråden er visst fremdeles George Osborne-

Dette var helt sikkert ikke dårlige prognoser, gitt situasjonen da de ble skrevet.

Men problemet med prognoser er at det er så vanskelig å vite når linjer brytes. Det er alltid mer sannsynlig at en trend fortsetter, men før eller senere brytes den, og det får effekt på andre linjer – noen ganger umiddelbart, andre ganger senere. Likeledes forekommer det ofte at ting som ser ut til å være uholdbare en dag roer seg helt ned den andre.

Dette kommer av at vi undervurderer dynamiske krefter og overvurderer statiske krefter i vår analyse av verden. Vi har en tendens til å tro at alt står stille på grunn av treghet, og at bevegelsesmengde styrer all fremdrift. Det er determinativet “all” som er problemet her, for treghet og bevegelsesmengde spiller en stor rolle, bare ikke så stor som vi i utgangspunktet tror.

Når banker ikke trenger være så store

Følg med, for vi står (forhåpentligvis) like foran drastisk omstrukturering av den globale finansbransjen.

Det har de siste årene vært så mange skandaler og problemer at det ikke er bare enkelt å komme på dem på stående fot. Men det de alle har til felles at svimlende beløp har urettmessig gått tapt, oftest på bekostning av folk som ikke har råd til å miste så mye.

Det er også mange forklaringer på hvordan alt dette har skjedd.

På ytterpunktene er man som vanlig dogmatiske og kategoriske:

  • Blant strenge liberalister legges skylden på reguleringer som har ødelagt effisiens i markedene. Først og fremst ved at politikere har blandet seg i prissetting av risiko, og dermed garantert tap med skattebetalernes penger.
  • På den annen side legger sosialistene skylden på manglende vilje til regulering, og at det har resultert i at kortsiktig grådighet har tatt overhånd.

Mellom disse ytterpunktene er de fleste samfunnsøkonomer i gang med å revidere hele sitt fagflet, og det snakkes om en ny æra i samfunnsøkonomi, med teorier som har tatt innover seg alt det som har skjedd de siste årene.

Jeg tror flere faktorer må undersøkes:

  • Assymetriske incentiver, dvs, at folk tjener langt mer når det går bra enn de taper når det går dårlig. Dette gir seg i første omgang utslag i risikosøkende adferd blant beslutningstakerne, og deretter at andre enn dem bærer hele det økonomiske tapet. Hedgefondenes 2/20 struktur er et eksempel på dette: hedge fund managers tar 2% av investeringen din uansett hvordan det går; og så tar de 20% når det går med overskudd. (Dette vil jeg skrive mer om siden.)
  • Overveldende kompleksitet i store finansinstitusjoner. Det er utrolig mange deler som beveger seg i bare en middels stor bank, og alle medfører risiko av ulike slag. Finansinstitusjoner bruker enormt med ressurser bare på å utvikle målings- og styringsmodeller for å holde sine skip tette, på rett kjøl, og i noenlunde bra kurs. Men det er grunn til å være skeptisk til at de greier det.

Det har vært tre store argumenter for stadig større banker:

  • Stor kapitalbase – en bank som råder over stor kapital har bedre evne til å drive tung finansiering og likevel få porteføljeeffekter.
  • Stordriftsfordeler i drift – de faste kostnadene ved å drive en bank er så høye at de de største aktørene er billigere i drift, målt per kunde, forvaltet krone, eller hva du velger.
  • Distribusjon - et filialnettverk er kostbart å bygge opp og vanskelig å konkurrere mot. Derfor har banker med komplementære (og ikke overlappende) filialnettverk likt å fusjonere.

Alle disse er blitt mindre aktuelle med årene, hovedsaklig pga innovasjon i teknologi og forretningsmodeller:

  • Enda “securitization” har fått et så dårlig omdømme, har det gjort at det er marked for så å si alle mulige investeringsobjekter. Dermed er det mange kilder for kapital, og spørsmålet er pris, slik det bør være. Konsekvensen av dette blir forøvrig at eksperter på vurdering av individuelle klasser av investeringer blir spesielt viktige. (Noe annet jeg har lyst til å skrive mer om). I tillegg blir finansmarkeder stadig mer globale.
  • Den mentale modellen som ofte utrykkes i “service oriented architecture” og litt mer vagt i “cloud computing” gjør det mulig for flere mindre enheter å få stordriftsfordeler ved å dele utviklings- og vedlikeholdskostnader mellom seg.
  • Stadig mer av banktjenester utføres på nett og telefon. Det er nesten aldri behov for å besøke en filial, og ettersom digitale signaturer får aksept utenfor finansbransjen, vil denne trenden tilta.

Dermed er fordelene ved å være stor bank blitt mindre med årene, samtidig som risikoen ved å være stor har økt, eller blitt mer synlige. Mer om konsekvensene av dette senere…

København, helsereform i USA, kompromiss, og tid

Skuffelsen over at gjennombruddet i København uteble viker kanskje for en ny skuffelse, nemlig at det spøker for de gjennomgripende helsereformene i USA.

Det kan nok være grunn til skuffelse, men ikke resignasjon. Det er alltid rom for flere møter, traktater, og reformer i årene som kommer. Og som den alltid glupe Fred Kaplan påpeker her, skjer de største gjennombruddene ofte trinnvis.

Særlig når problemene er av en slik art at folk må venne seg til tanken om at ting må bli temmelig annerledes, veien til forandring er uklar, og det er stort potensiale for feiltrinn.

Disse gjør seg nær sagt alltid gjeldende når det er komplekse systemer som skal forandres. Og det jeg mener med systemer, er nå det er mange bevegelige deler som er forbundet med selvforsterkende dynamikk. Både helsereform og klimatiltak (som monner) har store effekter som vil koste økonomisk, ta liv, og i verste fall virke mot endringenes hensikt. Det er den kloke som tenker før hun hopper her.

Det viktige er imidlertid å se på hva endringene muliggjør. Hvis København gjorde at vi får en mer konstruktiv, åpen, og global debatt om det hele, eller hvis begrensede helsereformer skaper et proof of concept for nye muligheter, så er vi faktisk nærmere gode, varige løsninger. Forhandlingene blir derfor viktige. Landene som stritter mot klimatiltak vet utmerket godt at de må gi noe, og likeledes vet det republikanske mindretall i det amerikanske senat at dagens ordning er uholdbar.

Selvaag og resultatkraft

Bolignøden etter annen verdenskrig må ha føltes ganske uoverkommelig og uoversiktlig for dem som hadde ansvar for å løse den. Det dreide seg om å utnytte geografiske ressurser, lage nye reguleringsplaner, avklare eiendomsforhold, om noen grupper skulle subsidieres og/eller prioriteres, og ikke minst knapphet i ressurser på alle bauger og kanter.

Selvaag hadde kanskje tanker om alle disse forholdene, men han tok fatt i et bestemt hjørne, nemlig selve produksjonen av husvære. Og her tok han fra hverandre prosess og teknologi og fant frem til noe helt nytt.

Selvaag kunne helt klart mye om bygningsteknologi, men det interessante her er å finne frem til resultatkraft, altså de tiltakene som gjør størst forskjell.

Det er to måter å se på dette på:

  • Det ene er å finne flaskehalsen i en prosess. Hva angår bolignøden, så kan det ha vært at det største problemet var at det ikke var nok håndverkere, slik at tomter sto tomme og bygningsløyver fikk utløpe på frist. I prinsippet kan man finne en flaskehals ved å analysere en lineær prosess.
  • Det andre er å finne det virkemiddelet som får det til å løsne på alle andre fronter. Dette kan være vanskelig, ettersom det dreier seg om prosesser som forsterker hverandre.

Selvaag konstaterte at debatten om bygningsforskriftene bygget på tvilsomme premisser som var nedfelt i foreldete bygningsforskrifter. Og at dette gjorde alle andre debatter irrelevante.

Å stå i veien for seg selv

Om jeg skulle velge det ene fenomen som står i veien for vår sivilisasjons fremskritt, måtte det være dette: ego.

Det er det fenomenet vi kommenterer på fotballkamper når en spiller  heller vil lage mål selv en å spille på lag. Han vil heller ta seg godt ut enn la laget vinne. Vi snur oss vekk i ren fortvilelse, holder oss for øynene over hvor tåpelig det var. Gutten ville heller drille to forsvarsspillere enn sentre til en lagkamerat som står helt åpent.

Det er omtrent det eneste i Trump-serien “The Apprentice” som er realistisk: hvor mye folk er villige til å ofre for å rett i stedet for å ha rett. Det hele kommer naturligvis av usikkerhet: den gnagende følelsen av at vi egentlig ikke vet hva vi gjør, og da må vi bare late som. Det snakkes ofte om å ha dårlig egostyrke, men et mer dekkende utrykk er kanskje at folk kan ha sårbare egoer. Altså at de har lett for å tvile på seg selv i viktige situasjoner, og føler behov for å kreve respekt i stedet for å gjøre seg fortjent til det.

Når man står overfor situasjoner der mange ulike ferdigheter og synspunkter spiller inn, er sårbare egoer enormt forstyrrende.  Det mest ekstreme skjer i kriger, der generaler står fast på sviktende taktikk fordi de ikke vil innrømme at de tok feil.

Det krever en bevisst beslutning å kvitte seg med det, og mange indre påminnelser. Jeg var heldig nok til å bli kjent med Fred Gluck i den tid han var “first among equals” for et kollegium der mange med god grunn var arrogante. To sitater, en om ham, og en fra ham, viser hva en slik beslutning går ut på:

The secret to Fred’s success was that he realized he didn’t always have to be the smartest guy in the room. (Hemmeligheten til Freds suksess er at han forsto at han ikke trengte være den glupeste fyren i møtet).

There is no limit to what you can accomplish if you don’t insist on taking the credit. (Det er ingen grense for hva du kan utrette hvis du ikke absolutt skal ha æren for det).

I tillegg tror jeg at hvis oppgaven er viktig nok, vil også folk sette til side sin egen usikkerhet. I sin bok Shared Minds forteller Michael Schrage om folk med store tanker om seg selv som satte samarbeidet foran alt annet. Og resultatet ble den moderne musical, DNA-modellen, kubisme, og mer.

Altså: problemer med sårbare egoer kan løses best ved å 1) legge til rette for en bevisst beslutning om å gjøre det rette for laget, om nødvendig på bekostning av sin egen stolthet, og 2) definere problemet slik at det blir viktigere å løse den enn å få æren.

Flokene

Velkommen til hovedbloggen om floker, det vil si problemer som er så kompliserte, at “man må være veldig intelligent og godt informert bare for å være i villrede” (fritt etter Laurence J. Peter).

Jeg holder også ved like en lignende blogg på engelsk. Hver blogg skal være selvstendig, og begge blir forhåpentligvis leseverdige. Mye vil nok gå igjen på begge stedene, men publikum er noe annerledes.